Klima og bærekraft er et av de viktigste temaene i samfunnsdebatten. Vi må forvente økt etterspørsel etter bærekraftige løsninger. Stadig flere innkjøpere og forbrukere kommer til å bruke markedsmakten sin.
Arbeidet for et mer bærekraftig samfunn opptar meg både faglig og personlig. Jeg mener at vår yrkesgruppe er en viktig aktør i omstillingen. Dersom vi har for lavt ambisjonsnivå, vil det forplante seg til resten av verdikjeden. Vi må ta en aktiv pådriverrolle. I dette arbeidet støter vi på en rekke dilemmaer.
Bruk- og- kast- mentaliteten er utbredt på de fleste samfunnsområder. Det har gitt rom for masseproduksjon av lav kvalitet når det gjelder både klær og møbler. Den franske produsenten TIPTOE skriver eksempelvis på sin nettside at vi i Europa kvitter oss med 20 millioner tonn møbler hvert år. NRK-programmet Sløsesjokket dokumenterte i vinter at det her på berget kastes kontormøbler tilsvarende 200 flyttebiler hver uke.
Årsakene til dette er mange. Når økonomien er god og billige løsninger lett tilgjengelige, trenger vi ikke å bekymre oss så mye over produktenes levetid. Det er blitt for enkelt å kjøpe alt nytt. Interiørarkitektene må ta sin del av ansvaret for å snu utviklingen. Vi må foreslå løsninger og materialer som står seg over tid. De høye ambisjonene vi har for prosjektene våre må gjenspeile seg i økte krav til bærekraft, gjenbruk osv.
Trender er pr. definisjon kortvarige – noen ganger rene døgnfluer. Dette bidrar til høyt forbruk og høy omløpshastighet på varer og tjenester.
Som trendsettere skal vi selvsagt utvikle stiler og konsepter og speile samfunnsutviklingen. Virksomheter ønsker, akkurat som personer, å iscenesette seg selv gjennom lokalene sine. Vi på vår side må ha høy rollebevissthet og foreslå konsepter som står seg over tid og over flere leieforhold. Lokaler kan være både moderne, varige og identitetsbærende på samme tid. Det finnes ingen innebygget motsetning.
Å renovere kontorarbeidsplasser er altfor ofte ensbetydende med å strippe lokalet for å så å bygge det hele opp igjen. Sløsingen er åpenbar og ble visualisert på en skremmende måte i det nevnte NRK-programmet.
Som interiørarkitekter må vi justere målestokken vi bruker for å vurdere våre egne arbeider. Helhetlig design betyr ikke nødvendigvis at alt er nytt. Vi må skape stolthet for faget vårt også i de tilfeller hvor bærekraft trumfer andre hensyn.
Gjennom løsningsforslag og leveransebeskrivelser må vi skape forståelse for at kostnader skal vurderes i et livsløpsperspektiv og ikke som isolerte innkjøpskostnader. God økonomi på kort sikt ikke er det samme som god økonomi på lang sikt. Skal vi lykkes med det, er det behov for grundigere og dypere behovsanalyser hvor bærekraft er et bærende prinsipp fra første dag i prosjekteringen.
Ekte materialer kan godt være bærekraftige, men dersom vi unnlater å ta hensyn til slitasje og vedlikeholdsbehov, kan resultatet fort bli det motsatte: hyppig utskiftning.
Mange foretrekker det eksklusive: tre, skinn og marmor fremfor etterligninger som skai og imitert stein. Men i dag holder de sistnevnte produktene så høy kvalitet at det ikke er grunn til å se bort fra dem når de egner seg best. Billedlig uttrykt: Et vakkert tregulv behøver kjærlig pleie for å holde seg over tid – vinyl gjør det ikke.
Det er viktig at vi som fagfolk synliggjør hvilke konsekvenser materialvalgene har når det gjelder slitasje og vedlikehold. Oppdragsgiverne våre tenker ikke alltid på den siden av saken.
Når interiørarkitektene nå tar tak i disse dilemmaene, møter de en umoden verdikjede. Den som f.eks. vil foreslå gjenbruksmøbler, har en tidkrevende arbeidsprosess foran seg.
Selskaper og organisasjoner som fremmer gjenbruk og ombruk er i vekst, og stadig nye aktører kommer på banen. Det er flott, men nye forretnings- og logistikkmodeller for annenhåndsmarkedet må systematiseres slik at de praktiske problemene reduseres. Det må bli like lett å velge brukt som å velge nytt.
Pandemien har vist oss at omstillingsevnen vår er stor. Det bør motivere alle ledd i verdikjeden til å ta sin del av ansvaret for det grønne skiftet. Interiørarkitektene må sette dagsorden og våge å utfordre. Som beskrivende ledd har vi en helt spesiell påvirkningskraft gjennom de løsninger og produkter vi foreslår. Det er vår jobb å bidra til at oppdragsgiverne våre velger disse løsningene. Da bidrar vi samtidig til at samfunnet trekkes i riktig retning.
Av Trond Ramsøskar. Tidligere publisert i Ne.no.
