Tidligere publisert på Ne.no. Av Interiørarkitekt MNIL Trond Ramsøskar, Monn Interior Architects
Sommeren 2020 ble en kjent næringslivsleder sitert på at medarbeiderne ikke behøver å vende tilbake til kontoret etter pandemien. De kan fortsette å jobbe hjemmefra.
Halvannet år er gått, og virkeligheten viser seg å være mer komplisert enn mange trodde. Det ble tydelig da vi før jul ble beordret tilbake til hjemmekontorene. Jubelen sto ikke akkurat i taket, og mange er ærlige på at pålagt hjemmekontor oppleves som nærmest synonymt med fotlenke.
De aller fleste av oss sier ja takk til hjemmekontorets fordeler, men sliter med ulempene. Vi ønsker oss det beste av to verdener: arbeidsplassen og hjemmekontoret. I praksis må det bety vekselbruk.
Jeg tror at vi som samfunn har latt oss blende av teknologiens muligheter. Vi har kommet i skade for å undervurdere grunnleggende menneskelige behov for kontakt og møteplasser. Den teknologiske utviklingen har vært eventyrlig, og fysisk avstand er i mange sammenhenger opphevet, men det skaper nye utfordringer: Medarbeidere ønsker seg tilbake til kontoret – rett og slett fordi folk trenger folk for å fungere. Hjemmeskolens svakheter og skadevirkninger dokumenteres løpende, og de som deltar i digitale foreningsarrangementer mener at det fungerer sånn passe. En fellesnevner er at grunnleggende sosiale behov ikke dekkes. Spissformulert: Vinkvelder på Teams blir aldri noe annet enn en fattig etterligning.
Jeg ønsker meg derfor et aldri så lite oppgjør med teknologioptimismen, i alle fall den delen som grenser mot utopi. Stadig mer avansert teknologi fører ikke i seg selv til suksess, og utvikling av arbeidsprosessene kan derfor ikke overlates til teknologene alene.
La meg illustrere med et eksempel fra min egen bransje: Vi interiørarkitekter er avhengige av å møtes i hverdagen for å utveksle ideer, utvikle konsepter og diskutere materialer. Et optimalt resultat krever fysisk tilstedeværelse. Det samme gjelder for kundemøter: Vi må vise fysiske materialer for at kunden skal forstå konseptet fullt ut. Avansert teknologi gjør det mulig å gå inn i modellene vi har laget, men dette kan ikke erstatte utbyttet av fysiske møter.
Jeg er overbevist om at andre bransjer har gjort seg tilsvarende erfaringer.
Frederick Hertzbergs tofaktor-teori har i mange år vært sentral i organisasjonspsykologien. Den skiller mellom motivasjonsfaktorer og hygienefaktorer, og fysiske arbeidsbetingelser regnes blant hygienefaktorene. Når disse er gode, forsvinner mistrivsel, men det fører ikke uten videre til trivsel (Kaufmann og Kaufmann: Psykologi i organisasjon og ledelse, Fagbokforlaget, 2016).
Som praktiker regner jeg teknologien som en slik rammebetingelse. De fleste lot seg innledningsvis begeistre og imponere av Teams og Zoom, men disse grensebrytende arbeidsredskapene tas i dag for gitt. Overdreven bruk av møteteknologien har dessuten skapt en tretthet som driver folk tilbake til fysiske møter. Derfor er holdningen til hjemmekontor mer avmålt i dag enn da pandemien var i sin første fase. (For medarbeidere som jobber med IT-utvikling eller rett og slett er nerder forholder det seg selvsagt annerledes. I deres øyne er teknologien både mål og mening).
Vi skal også være klar over at digitale møter visker ut personlige og menneskelige egenskaper. Spontaniteten og kreativiteten dempes, og med det hemmes dynamikken og spenningen på arbeidsplassen – for ikke å snakke om at kvaliteten på arbeidsmiljøet forringes.
Interiørarkitekter, HR-sjefer og ledere har et særskilt ansvar for å ivareta de menneskelige behovene i arbeidssituasjonen. Deres oppgave er å forstå og implementere teknologi som fremmer samhandling fremfor å skape avstand.
De kontorprosjektene vi nå jobber med, kjennetegnes av et ønske om flere møterom. Behovet for fysiske møter på arbeidsplassen har rett og slett økt i takt med bruken av hjemmekontor, og kundens bestilling er derfor flere små møterom med mer avansert møteromsteknologi. I tillegg vokser det frem egne møteromsetasjer for at toppene skal kunne håndteres.
Teknologiutviklingen fortsetter med full styrke og arbeidsprosessene endrer seg i kjølvannet av dette. Når vi nå går tilbake til en form for normaltilstand, må teknologien brukes til å fremme menneskelig samspill med utgangspunkt i tydelige brukerbehov. Hvis den menneskelige faktor ikke tas på alvor, blir det vanskelig over tid å oppnå samspill mellom medarbeidere og teknologi. Utvikling av arbeidsprosessene er for viktig til å styres av teknologene alene. Flere må på banen.
