Tidligere publisert på arkitektur.no, av interiørarkitekt MNIL Trond Ramsøskar.
Med utgangspunkt i Arkitekturopprøret tok jeg i januar til orde for at vi i boligutviklingsprosjektene må snakke mer om det som befinner seg bak fasadene. Dette utløste mange kommentarer i sosiale medier, og jeg fikk erfare hvilken storm enkelte arkitekter må stå i når debatten tar av.
Arkitekter og interiørarkitekter har som felles mål å skape høy bokvalitet og attraktive bomiljøer. Det er dette som er viktig i folks hverdag. Skal vi lykkes, kan vi ikke isolere eksteriør og fasade fra interiør og innredning. Et best mulig resultat forutsetter at arkitekt og interiørarkitekt samarbeider sømløst slik at en pluss en blir mer enn to.
Når jeg treffer arkitektkolleger, er det er som regel et uttalt ønske at hele arkitekturfeltet skal spille bedre på lag. Vi må lære å lytte til hverandre og respektere hverandres fagkompetanse fremfor å gå i skyttergravene.
Nedenfor skisserer jeg et fundament som jeg håper kan være utgangspunkt for en fruktbar debatt.
De to profesjonene har kompetanser som overlapper og utfyller hverandre. Noen arkitekter mener at de er gode på interiør, og enkelte interiørarkitekter synes at de er gode bygningsarkitekter. Det er mer unntaket enn regelen. På et generelt plan må vi kunne si at tettere samarbeid mellom profesjonene vil sette boligkjøperen i sentrum på en ganske annen måte enn i dag. Merverdien for boligutvikleren er mer salgbare boliger; gevinsten for boligkjøperne mer gjennomarbeidede løsninger.
Arkitekten og interiørarkitekten har begge spesialkompetanse, og det er summen av disse som løfter prosjektet.
Når vi er på vårt beste, jobber vi i team helt fra start. Interiørarkitekten er med når prosjektorganisasjonen settes og før rammesøknad skal leveres. Premissene legges tidlig nok til at vi kan arbeide systematisk med alle sider av prosjektet; arkitekten med volumstudier, fasader og plassering av sjakter, interiørarkitekten med optimalisering av planløsninger og fellesarealer. På denne måten løser vi utfordringer på et tidlig stadium og unngår for store omprosjekteringer. Prosjektet blir enklere å håndtere, og mindre endringer kan gjøres innenfor rammer som alle aktører kjenner.
Når alle nødvendige kompetanser er inne fra dag én, jobber vi innenfra og ut og utenfra og inn samtidig. Fasadeuttrykk, bygningsstruktur og planløsninger for leilighetene landes samtidig, og boenhetene blir selvsagt lettere for entreprenøren å prise. Merverdien, praktisk og økonomisk sett, er at alt blir rett tidlig i prosjektet.
«Alt henger sammen med alt», er et av de mest kjente Gro Harlem Brundtland-sitatene. Vi kan uten tvil sette det som overskrift på arkitekturbransjens arbeidsfelt.
Merverdien av tettere samarbeid er tydeligere sammenheng mellom det utvendige og det innvendige enn det vi ser i dag. Et helhetlig konsept er viktig fordi det i praksis fungerer som beslutningsmal og forenkler styringen av prosjektet. Det tvinger også frem en bevisst målgruppetenkning: Hvilke smakspreferanser har det segmentet vi bygger for? Hvilken stil foretrekker kjøperne? Er det f.eks. barnefamilier eller godt etablerte par vi planlegger for?
Konsepttankegangen gjelder ikke minst materialbruken. Det skal ikke nødvendigvis være likt ute og inne, og tegl på fasaden er ikke ensbetydende med teglvegger i fellesarealene. Men materialene må speile hverandre, og det gjør de ikke dersom arkitekten og interiørarkitekten jobber hver for seg. Hele prosjektorganisasjonen må mentalt sett teste «boligopplevelsen» fra fasade via inngangsparti og trapperom frem til leilighetenes inngangsdører. Ved å utnytte alle kompetanser sikrer man et enhetlig preg fra A til Å. Merverdien er åpenbar for alle.
Fellesarealene, spesielt trapperom og korridorer, er stedet der utsiden og innsiden møtes. Tradisjonelt sett har dette i mange prosjekter vært et ingenmannsland. Fellesarealene har derfor ofte blitt upersonlige og lite bearbeidede, noe som harmonerer dårlig med at det er her førsteinntrykket skapes. Bedre samspill mellom arkitekt og interiørarkitekt sikrer at inngangsparti, korridorer osv. reflekterer boenhetene og fremstår som en forlengelse av disse.
Delingsøkonomi er et annet stikkord når det gjelder fellesarealer. Gjennom tett samarbeid mellom arkitekt og interiørarkitekt kan man få på plass flerbruksområder til felles nytte. I Fyrstikkbakken 14 har Birk & Co f.eks. inkludert et stort areal som alle kan bruke ved behov for hjemmekontor og ved bursdagsfeiring, store selskaper, nabotreff, treningsaktiviteter osv. Her er det dessuten åpnet for at beboerne kan donere møbler, hvilket jo gjør gjenbruk og ressursutnyttelse til et aktuelt tema i bomiljøet.
Merverdien for boligprosjektet er betydelig, men slike løsninger skapes ikke med mindre hele arkitektfaget er med fra starten av.
Debatten om moderne arkitektur bør først og fremst handle om å tilrettelegge for gode bomiljøer. Løsningen ligger i å bruke arkitekturfeltets samlede boligkompetanse. Mens arkitekten har byggkompetanse, har interiørarkitekten sin brukerkompetanse. Resultatet blir best når vi kobler disse sammen. Spørsmålet om hva som tilfører positiv verdi utvendig og innvendig er komplekst. Det kan ikke besvares uten at hele arkitekturfaget besvarer det sammen.
