Tidligere publisert i Finansavisen, av Interiørarkitekt MNIL Trond Ramsøskar.
Inntil for få år siden var kontorlokalene preget av faste strukturer. Alle hadde sin egen arbeidsplass, også i åpne landskap. Møterom var permanente, kantinen var som kantiner flest. Sofagruppe og kaffestasjon utgjorde de sosiale sonene.
De faste strukturene har lenge vært på vikende front og er erstattet av mobilitet som hovedprinsipp for planløsning og organisering. Den enkeltes arbeidsplass kan være hvor som helst. Endrede arbeidsprosesser har banet vei for aktivitetsbasert innredning. Varierte sosiale soner prioriteres høyt, og grensen mellom funksjoner flyter.
Fleksibilitet på alle nivåer gjør at vi kan skalere opp og ned og utnytte arealet maksimalt. Deling av funksjoner med andre gir grunnlag for å minimalisere egne kvadratmeter. Kontorhotellet er den rendyrkede formen – felles lobby, personalrestaurant og møteromsfasiliteter en mellomting.
Siste nytt er at stadig større poder konkurrerer med fast innredning. Det startet med stilleromspoder, så kom tre til fire personers møterom, og nå tilbys møterom for inntil seks personer. Kapasiteten vil helt sikkert øke.
Innvendingen mot mobile møterom har vært størrelse og manglende lydisolasjon og ventilasjon. Disse ankepunktene er nå eliminert. Selv om flytting av slike enheter krever demontering og tilrettelegging, snakker vi om enkle operasjoner sammenlignet med ombygging.
La oss drodle videre med utgangspunkt i møteromspodene. Også etasjekjøkkenet kan i dag gjøres mobilt: Det krever kun tilgang til vann og avløp og kan plasseres hvor som helst i kontorlandskapet. Og møblene – de er selvsagt modulbaserte. Man kan tenke seg at kun toalettkjernen anses som permanent plassert i fremtidens kontorlokaler.
Er det spekulativt å anta at morgendagens kontorarbeidsplasser defineres av ytterveggene og at alt på innsiden er fleksibelt? I så tilfelle blir dansegulvet en treffende metafor for lokalene: Gulvet er tomt, men fylles med varierende aktivitet og struktur, avhengig av hvem som i øyeblikket disponerer arealet. Alt tilrettelegges for korte leiekontrakter: tilpasninger og investeringer er eliminert, og inventar kan leases eller leies. Kontoret blir et rålokale fylt med mobile enheter.
Podene har sine fordeler:
… men også ulemper:
Alle medaljer har en bakside. Det som fremstår som økonomisk rasjonelt, behøver ikke å være fornuftig når andre perspektiver trekkes inn. Spørsmålet er hvilke konsekvenser fullkommen fleksibilitet har for arbeidsmiljø, kultur og identitet.
Medarbeiderne utgjør kjernen i de fleste bedrifter, og relasjoner er limet i organisasjonen. Trivsel og motivasjon har sammenheng med følelsen av fellesskap. Bedriftens omdømme skapes av entusiastiske mennesker mer enn av nettsider og reklame.
Høy fleksibilitet er derfor bare én av løsningene for et arbeidsliv i konstant forandring. Utfordringen er å sikre strukturer som hindrer at fellesskap og arbeidsmiljø forvitrer når de fysiske rammene gjør det. Menneskene i organisasjonen har behov for at noe er stabilt. Mangler dette, har det en kostnad. Den kan være vanskelig å tallfeste, men den må ikke undervurderes.
Relasjonene som skapes på dansegulvet er i de fleste tilfeller kortvarige. Det er ikke sikkert at vi bør gi begrepet selskapsdans nytt innhold.
