Tidligere publisert i Eiendomsmegleren, av Interiørarkitekt MNIL Trond Ramsøskar.
Fjernarbeid kan fort gå på bekostning av sosialt samvær og relasjonsbygging, dvs. selve limet i organisasjonen. Det er nok å se på erfaringen de fleste har gjort med Teams: Møtene er funksjonelle, og oppgavene blir løst, men en viktig dimensjon mangler, fysisk kontakt med andre. Hvis vi setter det litt på spissen: Under pandemien testet mange ut vinkvelder på Teams. Det ble noe i glasset, og det ble prat, men slike treff ble likevel bare en blek etterligning av IRL-vinkvelder. Kvaliteten i menneskelig samvær kan vanskelig digitaliseres.
Slik er det i arbeidslivet også. Dette betyr at vi må tenke nytt både når det gjelder arealet der vi jobber sammen (møterom, prosjektsoner osv.) og de rene sosiale sonene.
Sosiale soner er i våre dager langt mer enn kaffekroker og sofagrupper der medarbeiderne kan ta seg en pust i bakken. Sonene står helt på egne ben og må planlegges slik at de oppfyller formålet sitt: å legge til rette for fellesskap. Det er dette folk savner ved fjernarbeid, og det er dette de etterspør når de treffes på kontoret.
DnB Eiendom, foto Kind
Nettbureau, foto Niklas Hart
Etter mitt skjønn må det stilles tre krav for at de sosiale sonene skal fungere:
Bedriftskulturen er limet i organisasjonen. Vi ønsker medarbeidere som er stolte av arbeidsplassen sin, kjenner «vi-følelse» og har solide relasjoner til kollegene. Jo mindre vi er på kontoret, jo mer øker muligheten for at tilhørigheten svekkes. Medarbeidernes tilknytning til bedriften kan ikke «vedtas»; det er nødvendig med aktiv tilrettelegging.
Vi må derfor formidle virksomhetens identitet og styrke båndene til medarbeiderne ved å bruke det jeg kaller interiørspråket, altså bevisst kommunikasjon ved hjelp av interiøret. De sosiale sonene må gjenspeile det bedriften står for – kall det gjerne intern merkevarebygging tilpasset det enkelte selskap. Innovative gründerbedrifter vil selvsagt ønske å formidle et annet budskap enn tradisjonsrike selskaper med høye krav til formalitet, f.eks. advokatkontorer. Vil man appellere til unge medarbeidere, bør uttrykket være et annet enn om målgruppen er voksnere og mer etablerte ansatte.
Poenget er: Arbeidssituasjonen krever mye av de fleste, og vi må sørge for at det er gøy å være på jobb. Behovet for hygge, avkobling og restitusjon må tas like alvorlig som for eksempel ergonomi og inneklima. De sosiale sonene kan betraktes som arbeidsplassens grønne lunger, og vi må ha to tanker i hodet når vi utvikler dem: De skal styrke både arbeidsgleden og tilhørigheten til organisasjonen.
Mange kobler av gjennom samhandling og liker å møtes rundt ulike aktiviteter, f.eks. shuffleboard, bordtennis, flipperspill eller andre varianter av konkurranser. For digitalt innfødte arbeidstakere, som regel folk som er unge til sinns, er spillkonsoller, musikk og film en viktig del av hverdagen. Treningsmuligheter gjør det også mulig å bygge fellesskap.
Trenden i deler av utelivsbransjen går mot det som kalles eatertainment, dvs. konsepter som kombinerer opplevelser med mat og drikke. I forenklet versjon er passer slike løsninger godt på arbeidsplassen. De fysisk anstrengende jobbene er blitt færre, og behovet for hvile betyr ikke nødvendigvis behov for ro og inaktivitet. Når hodet trenger avkobling og stressnivået skal reduseres, verdsetter mange en uformell atmosfære med mulighet til selv å gi det sosiale samværet innhold både i og utenfor arbeidstiden. Komfortable omgivelser, et enkelt serveringstilbud og passende aktiviteter til valg evirker stimulerende på de fleste.
Målet er å skape en arbeidsplass som medarbeiderne stolt viser frem og som er så attraktiv at fredagspilsen like gjerne nytes i de sosiale sonene som ute på byen.
DnB Eiendoms lokaler, foto Magnus Bjørnerud
Det er selvsagt forskjell på jobb og privatliv, men på jobben ønsker vi å oppnå trivsel og avslapping – akkurat som hjemme. Jeg har derfor lenge argumentert for at de sosiale sonene bør hjemliggjøres. De må skille seg tydelig ut fra kontorlandskapet, f.eks. ved hjelp av gardiner og andre tekstiler, farger, myke møbler, bilder, belysning osv. Innredningen trenger ikke å være eksklusiv eller spesialdesignet, men uttrykket må stemme med folks bilde av en uformell, god og avslappende atmosfære.
Designmøbler som signaliserer smak og kvalitet kan fungere godt som identitetsmarkører for bedriften, men de passer ikke alltid i sosiale soner der behovet for komfort må være styrende. En stor voluminøs lenestol i stillerommene ser f.eks. fint ut, men er lite praktisk for den som vil ta seg en pause, snakke i telefon og notere samtidig. Trivsel og funksjonalitet er målet, og da må vi legge hovedvekten på medarbeiderperspektivet når vi innreder.
Det finnes ingen enkel fasit når det gjelder velfungerende sosiale soner – til det er både bedrifter og medarbeidere for ulike. Jeg anbefaler å ta utgangspunkt i bedriftens identitet, skape aktivitetsmuligheter og velge en god atmosfære som skiller de sosiale sonene fra arbeidsplassene. Alt dette kan så skreddersys til et konsept som passer for virksomheten. Målet er å tilby en sosial komfortsone som skaper tilhørighet, begeistring og som brukes flittig.
