Tidligere publisert på Arkitektur, av Trond Ramsøskar.
Kompetansen vår blir stadig viktigere både for kundene og for fagene vi samarbeider med. En mer kompleks hverdag skaper behov for større faglige muskler enn tidligere, og det er flere grunner til denne utviklingen.
(Les Maisam Mahdis kommentar her)
Mange velger i dag transformasjon av næringsbygg i stedet for riving. Det stiller helt nye krav til interiørarkitektene: Å vurdere hva som kan videreføres krever langt mer enn å starte med blanke ark. Det er nødvendig å forstå kultur- og stilhistorien, tidligere tiders bruksmåter, materialbruk, byggeskikk og håndverksteknikker. Vi må ha innsikt i de begrensinger transformasjon legger på valg av nye løsninger, for eksempel når det gjelder universell utforming. Ikke minst må vi skjønne vår egen tid for å kunne forene ulike stiler og løsninger.
Parallelt med dette registrerer vi en ny bevarings-estetikk som gjør interiørarkitektens oppgave både mer spennende og mer kompleks. I sum betyr alt dette at forarbeidet må være grundigere enn tidligere. Før overordnet stil og konsept settes, må man kartlegge hva som befinner seg bak det som er synlig.
Prosjekteringen blir mer detaljert, mange bygningsdetaljer trenger ny finish, og det vil gå litt lengre tid før leietaker kan overta. Men kvalitet varer lenge, og tidligere tiders bygningselementer er glimrende arkitektoniske virkemidler. Gammel tegl, synlige ståldragere og synlige ventilasjonsrør gir et uttrykk som mange verdsetter i dag.
Et lite eksempel kan illustrere kompleksiteten i oppgaven: Hos Monn holder vi i øyeblikket på med et prosjekt der vi skal videreføre et gammelt tapet. En kopi av originalen lages nå for hånd i Frankrike. Slike prosjekter er definitivt ingen jobb for en lillesøster.
Interiørarkitektenes produkt er helhetlige kvalitetsløsninger som innfrir både kundenes forventninger og kravene til bærekraft. Det siste er en sak med mange sider som best kan oppsummeres med tre av FNs bærekraftsmål, nr. 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon), nr. 3 (God helse og livskvalitet) og nr. 11 (Bærekraftige byer og lokalsamfunn).
Ansvarlig forbruk og produksjon
Som et viktig nav i verdikjeden er det interiørarkitektenes oppgave å bidra til at utviklingen vris i riktig retning. De fleste anerkjente leverandører gir i dag innsyn i produksjonsprosesser, sertifiseringer, produktegenskaper og transportforhold. Vi må med utgangspunkt i dette kontinuerlig skaffe oss oppdatert kunnskap og arbeide for en mentalitetsendring der kostnader vurderes i et livsløpsperspektiv heller enn som isolerte innkjøpskostnader. Våre oppdragsgivere må motiveres til å foretrekke løsninger som i lengden er mer bærekraftige og mer lønnsomme enn billigere alternativer. Slik kan vi som fagpersoner gjøre vårt for å bremse omløpshastigheten på for eksempel materialer og kontormøbler.
God helse og livskvalitet
Dette feltet er hjemmebanen vår, og vi har kjernekompetanse når det gjelder helsefremmende arbeidsplasser. Ergonomi, ventilasjon, lysforhold, riktig møblering og arbeidsplasser tilpasset oppgavenes art er det vi arbeider med til daglig. Brukerperspektivet ligger i ryggmargen vår, og det gjør også bevisstheten om sammenhengen mellom et godt fysisk og et godt psykososialt arbeidsmiljø. (En helt annen sak er at det vi lærte om ergonomi dessverre er tonet ned til fordel for mer synlige sider ved arbeidsmiljøet).
Helse og livskvalitet er like viktig på alle livsarenaer, og det innebærer at bærekraftstenkningen også må gjennomsyre utviklingen av boliger, offentlige bygg, hoteller og andre møteplasser. Interiørarkitektenes mål er å skape verdi for brukerne av lokalene. Vi er opptatt av hjemliggjøring, trygghet og en god atmosfære.
Bærekraftige byer og lokalsamfunn
FNs mål dreier seg om å gjøre «byer og bosetninger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige». Urbane boligprosjekter må tilpasses nye måter å leve på, ligge nær kollektivknutepunkter og ha kontaktskapende utemiljøer. Interiørarkitektene blir dermed viktige også som bomiljøutviklere.
Selv er jeg spesielt opptatt av ett punkt: Boligkundene kjøper ikke bare en leilighet; de kjøper også et nabolag. Det er dermed ikke likegyldig hvem boligprosjektenes populære næringslokaler leies ut til.
Et eksempel: En take away-restaurant skaper mye trafikk, men gir ikke noe ekstra til nabolaget. En eksklusiv restaurant trekker gjester, men ikke nødvendigvis beboerne i nærmiljøet. Det samme gjelder de mest eksklusive matbutikkene. Annerledes stiller det seg med en nabolagskafé, et treningssenter, en blomsterbutikk, et legekontor eller en ganske alminnelig matbutikk. Slike leietakere tilfører omgivelsene immateriell verdi og knytter folk sammen.
Stikkord for interiørarkitektene bør derfor være bærekraftige løsninger, bomiljøer der så mye som mulig er kortreist, der transportbehovet minimaliseres og der trivsel og riktig atmosfære et hovedmål. Ingen oppgave for lillesøster, det heller.
Gjennom tett kontakt med ulike målgrupper kjenner interiørarkitektene sluttbrukerne bedre enn de fleste. Det gjelder både boligmarkedet og markedet for næringsbygg. Vi vet at standardiserte løsninger ikke lenger er gangbar mynt, for ingen ser på seg selv som del av massemarkedet. Alle ønsker tilpasning til egne behov og ønsker.
Innsikt i makrotrender er sjelden tilstrekkelig for eiendomsutviklerne. De klarer seg ikke uten interiørarkitektenes brukerkompetanse, det vil si en førstelinjekompetanse som få andre har. Satt på spissen snakker vi om erfaring i sanntid. Preferansene skifter raskt, og det er avgjørende å forstå hva som rører seg på mikronivå.
I boligmarkedet er det for eksempel stor forskjell på de ulike segmentene. Førstegangskjøpere i 20-årene må økonomisere med kvadratmeter og standard, andregangskjøpere i 30-årene har tydeligere boligdrømmer og noe romsligere økonomi, tredjegangskjøpere i slutten av 40-årene har finansiell styrke og vet nøyaktig hva de er ute etter – og sistegangskjøpere nedskalerer og rigger seg til for en helt ny livsfase.
Alle gruppene etterspør fagfolk som kjenner deres behov og livssituasjon og som har brukerkompetanse på hele boligmarkedet. Interiørarkitektene er tett på markedet og har innsikt i trender som kommer og går. Kompetansen vår er dyp og spesialisert, bygget opp gjennom årelang erfaring. Lillesøster? Neppe.
Interiørarkitektenes tid er nå. Hvis vi holder oss til familiemetaforen, er arkitektene og interiørarkitektene likestilte søsken. Vi jobber tett sammen, og vi er gjensidig avhengige av hverandre. Hos Monn opplever vi at oppdragsgiverne våre ser oss og verdsetter hele bredden i kompetansen vår. I konkrete prosjekter arbeider vi i tverrfaglige team der både arkitektene og vi er klar over at sluttresultatet blir bedre med komplementære kompetanser. Vi vet at vi anerkjennes for det vi står for.
les hele innlegget på Akitektur.no her.
