Tidligere publisert i Kapital, av interiørarkitekt MNIL Trond Ramsøskar
Coworking-lokaler er i sterk vekst, men utgjør bare en liten del av kontormarkedet. Konseptene kjennetegnes av fleksible leiekontrakter, og mange tilbyr mulighet for å bli del av et miljø som utløser faglig merverdi.
Kan noe av den samme tankegangen overføres til det ordinære leiemarkedet for kontoreiendom? Her markedsføres lokalene som regel ved hjelp av beliggenhet, kontorstørrelse og innredning, altså rent praktiske forhold. Immaterielle goder, f.eks. tilgang til faglige fordeler, har jeg ikke sett så mange eksempler på. Jeg tror at gårdeierne dermed går glipp av en viktig konkurransefordel.
Kan vi rett og slett se for oss Tinder for kontor der utleier spleiser leietakere som passer sammen? La meg bruke mitt eget selskap som illustrasjon. For meg ville det ideelle naboskap være virksomheter som tangerer min egen. Aktuelle fagområder er grafisk design (fordi mange av mine kunder har behov for logoer, skilt og menyer), avansert teknologisk arbeidsverktøy (som setter oss i stand til å jobbe smartere) og organisasjonspsykologi (som vi trenger når vi jobber med arbeidsplassutvikling). Vi ville også ha nytte av bofellesskap med potensielle kunder (f.eks. en eiendomsutvikler) og leverandører i vår egen verdikjede (f.eks. møbel- eller belysningsprodusenter).
Jeg snakker ikke om kundeforhold til samlokaliserte bedrifter, men om etablering av nettverk der alle spiller hverandre bedre. Den enkelte virksomhets leveranser foredles og suppleres, kompetanse deles, og nye distribusjonskanaler åpner seg. Vi ser tilløp til dette i enkelte coworking-konsepter, men sjelden i det ordinære leiemarkedet.
Hvem passer sammen?
«Det viktigste er ikke hva som står bordet, men hvem som sitter på stolene», sier et britisk ordtak. Slik er det her også. For kunnskapsbaserte virksomheter blir kompetansebehovet stadig mer spesialisert, og det er viktig å ha lav terskel for å teste ut ulike former for samarbeid, f.eks. ved å kunne «date» noen i nabolokalet.
Med rett mix av leietakere og et bygg som legger til rette for det blir lokalene et kompetanseverksted der alle kan utveksle kunnskap og dra nytte av hverandre. Det er slik synergi-effekter oppstår. Dette vil forsterke stabile leieforhold og sikre inntjeningen for gårdeier. Matchingen kan gjøres manuelt – eller ser vi behov for en app som kobler leietakere med faglig interesse av å kommunisere med hverandre?
Tinder for kontor betyr ikke at jeg ser for meg leietakere som sveiper til høyre og venstre. Utleierne må ta stilling til hvem som passer sammen når nybygg og eksisterende kontoreiendom skal fylles. Leietakere som vurderer lokaler ut fra hvem som allerede er der, vil få mer ut av leieforholdet enn leietakere i et mer tilfeldig miljø. Jeg argumenterer altså for å overføre coworking-konseptets indre logikk til det åpne kontormarkedet.
Nettverk for mindre selskaper
Store konserner med spesialistmiljøer organiserer seg slik at kompetansen kan utnyttes på tvers. Det betyr at de gjør denne typen vurderinger internt. Mindre selskaper, og spesielt gründere, har liten mulighet for å rekruttere alle kompetansene de trenger. For dem er poenget å rigge seg til på en måte som gir dem tilgang til kunnskap. Det kan skje gjennom kjøp av tjenester, men like gjerne gjennom nettverk basert på gjensidighet og felles interesser. Det er her coworking-konseptene har sitt fortrinn. Når de mindre selskapene vokser ut av coworking-arealene og skal inn i det ordinære markedet, vil Tinder for kontor være en gyllen mulighet.
Dersom utleierne i tillegg til å spleise leietakere gjør de sosiale etasjene til hjertet i lokalene sine, kan de skape utviklingsarenaer som gir faglig merverdi for alle. Større gårdeiere kan sørge for forbindelse mellom flere bygninger slik at fagmiljøene blir betydelige. Å legge ekstra innsats i rekruttering av leietakere lønner seg ikke bare på kort sikt. Det sikrer stabile og langsiktige forhold. Tinder for kontor vil sannsynligvis levere bedre resultater enn den ordinære Tinder-appen.
