Tidligere publisert på Ne.no. Av Interiørarkitekt MNIL Trond Ramsøskar.
Etter to år med hjemmekontor hører vi et rop om fysisk kontakt med kolleger.
Forestillingen om teknologiens velsignelser slår sprekker. Vi vil ikke sitte alene foran skjermen, men møte andre ansikt til ansikt.
Det finnes ingen tvil om at digitale arbeidsverktøy som gjør oss uavhengige av tid og sted er et gode. Vi oppnår en fleksibilitet vi tidligere bare kunne drømme om, men den underkommuniserte ulempen er at teknologien ikke kan erstatte fysisk kontakt.
Derfor øker nå interessen for arbeidssituasjonens sosiale sider. Vi erkjenner at digitale løsninger skaper avstand og at dette må kompenseres for. Det betyr at de sosiale treffpunktene på jobben må være flere og mer gjennomtenkte enn tidligere. Skal bedriftskulturen styrkes, må det legges til rette for fellesskap. Så hvilke virkemidler har vi?
De sosiale situasjonene på jobben er i hovedsak følgende: Vi treffer andre i møter, til lunsj/overtidsmat, i forbindelse med trening, faglige arrangementer, kurs eller felles eventer. Sist, men ikke minst: Vi treffer kollegene våre uformelt gjennom arbeidsdagen.
Fellesskap og lagbygging er målet, og mange ser verdien av å skape sosiale torg, gjerne i tilknytning til resepsjon, lobby og møteromsavdeling. Jeg anbefaler å innrede et stort, åpent samlingssted med flerbruksmuligheter. Området bør ha gjesteplasser, mobile arbeidsstasjoner, små soner for ad hoc-møter, stillesoner for telefonsamtaler og mulighet for servering. Ved større anledninger kan hele arealet tas i bruk til foredrag, presentasjoner, feiringer osv. Et slikt tiltak vil virke miljøskapende på alle plan og bidra til at torget blir hjertet i bedriften. Min erfaring er at bredden i tilbudet skaper en egen dynamikk og bidrar til at nye ideer ser dagens lys.
For et år siden tok jeg her i bloggen for meg problemet som oppstår når økt bruk av hjemmekontor uthuler det økonomiske grunnlaget for drift av bedriftsintern servering. Jeg skrev: «Flere av de store selskapene i Bjørvika har personalrestaurant på bakkeplan. Dersom det legges til rette for det, kan spisestedet åpnes for andre gjester enn medarbeiderne. Det betyr økt volum for lunsjservering, men man kan også utvide åpningstiden – om ønskelig også på kveldstid og i helgene. Det bedriftsinterne spisestedet vil dermed nærme seg en ordinær kafé eller restaurant, litt avhengig av nivået på serveringstilbudet.»
Store selskaper vil på denne måten oppnå at egne medarbeidere får et bedre tilbud, utvidet åpningstid og god tilrettelegging for sosial kontakt med hverandre. Mindre virksomheter må vurdere andre muligheter, f.eks. delingsøkonomi i form av fellestjenester for nabo-bedrifter. Dette er ingen ny ordning; men dersom kretsen av brukere utvides, kan kvaliteten styrkes og den sosiale funksjonen vektlegges. Poenget er å minimalisere investerings- og driftskostnadene på den enkelte virksomhets hånd. Et godt eksempel ser vi nå i VIA i Ruseløkkveien hvor serveringstilbudet favner et mye større publikum enn ansatte i bygget.
Mange virksomheter har lokaler som egner seg for trening og bør forsøke å få maksimalt ut av disse. Å innrede et fullskala treningsstudio er kanskje bare for de største bedriftene, men det finnes mindre ambisiøse løsninger mer i tråd med det man ser på hoteller. Tilgang på personlig trener på timebasis, yoga-klasser og foredrag om trening og helse er også en mulighet. Hensikten er å oppmuntre til fellesskap rundt fysisk aktivitet og å motivere de medarbeiderne som ikke trener på eget initiativ.
Pandemien tvang oss hjem til omgivelser som i de fleste tilfeller ikke har så mye til felles med kontorlokalene. Her ligger det også en lærdom: Når vi innreder boliger, legger vi til rette for hygge og komfort. Det skal selvsagt være forskjell på jobb og fritid, men i de sosiale sonene på kontoret er målet å oppnå noe av det samme som hjemme – trivsel, avslapping og relasjonsbygging. Vi bør derfor fjerne de tette skottene mellom privatliv og arbeidsliv. Arbeidsplassen må hjemliggjøres på en slik måte at de sosiale sonene skiller seg ut fra kontorlandskapet. Virkemidlene er akkurat de samme som vi bruker i boligene våre – tekstiler, farger, komfortable møbler, stemningsbelysning osv.
Det rapporteres nå om skadevirkninger av nedstengningene de siste to årene, spesielt blant barn og unge. Det er grunn til å tro at noen av de samme effektene gjør seg gjeldende i arbeidslivet –om enn i varierende grad. Mange har lidd under mangel på fysisk kontakt, og noen har blitt så vant til å jobbe alene at de ikke lenger ønsker like mye samvær som før.
Det sosiale livet er limet i virksomheten og må derfor forsterkes. Skal vi bygge bedriftskultur og gode relasjoner, må vi gjøre det mer attraktivt å være på arbeidsplassen enn på hjemmekontoret.
