Tidligere publisert i Eiendomsmegleren.
For stor avstand mellom komfyren og vasken, for kort kjøkkenbenk, ingen spiseplass, minimal lagringsplass. Høres det kjent ut? Gjennomtenkte løsninger er alfa og omega når kjøkkenet skal planlegges.
Boligen skal ofte dekke behov som er innbyrdes motstridende. Familiemedlemmene skal både lage mat, være sosiale, se på TV, leke og gjøre husarbeid. De skal også sove, ha mulighet for å slappe av eller trekke seg tilbake med en bok eller med oppgaver som krever konsentrasjon. Dette er bakgrunnen for at vi skiller mellom aktive og passive soner i boligen. De stiller vidt forskjellige krav, men i dagens boligmarked vokser de likevel sammen.
Åpen kjøkkenløsning er kanskje det beste eksempelet på at ulike behov kolliderer. Kjøkkenet er i bunn og grunn en arbeidsplass og et produksjonslokale, mens oppholdsrommet tilhører den delen av boligen som skal gi ro og hvile. Den nye normalen, sammenslåing av stue og kjøkken, åpner dermed både romløsningen og et mulig konfliktområde.
Åpent kjøkken har både fordeler og ulemper. Det er veldig sosialt; alle kan delta i matlagingen, til og med fra sofakroken. Baksiden av medaljen er at den åpne løsningen gir fullt innsyn. Det er ingen mulighet for å skjule den rotete kjøkkenbenken som gjerne følger med matlagingen og hygge seg med gjestene når middagen er over.
Min erfaring som interiørarkitekt er at åpen løsning kan fungere greit for single og for par uten barn, forutsatt at de klarer å holde kjøkkenet ryddig også det jobbes der. Er familiesituasjonen en annen, blir behovene som skal dekkes for mange og alt krasjer. Følelsen blir raskt den samme som i en ettroms-leilighet.
Før man går for åpen kjøkkenløsning er det derfor viktig å vurdere om hele familien vil takle blandingen av aktiv og passiv sone. Dersom én person er i full sving på kjøkkenet, mens en annen er innstilt på å slappe av i sofaen, adskilt fra støyende aktivitet, vil situasjonen by på utfordringer. For mange kan dessuten selverkjennelse være et viktig stikkord: Den som roter på et lukket kjøkken, vil rote akkurat like mye i en åpen løsning.
Med åpen løsning følger behovet for sømløs overgang mellom kjøkken og stue. Rommet er en enhet, og helhetsinntrykket må være harmonisk. Dette kan fort gå på bekostning av funksjonaliteten. Mange fjerner overskapene for å dempe kjøkkenpreget – jeg vil nesten si at det hersker en overdreven frykt for overskap i dagens boligmarked. Dette gir knapphet på lagringsplass og stemmer dårlig med alt utstyret som skal plasseres. Kaffemaskiner og brødristere tar seg dårlig ut på kjøkkenbenken, øker kjøkkenfølelsen og reduserer inntrykket av integrasjon. For ikke å snakke om sousvide- og vakuum-maskiner og annen teknologi som mange investerer i. Ikke alt kan eller bør stå fremme.
Tapet på en vegg eller et bilde med blikkfangeffekt gir kjøkkenet stuepreg. Det samme oppnår man ved å erstatte fliser med våtromsmaling i veggfargen. Ulik farge på over- og underskap er et annet enkelt grep som gir rytme til interiøret og forsterker stuefølelsen. Dessuten må kjøkkeninnredningen selvsagt speile møbleringen i stuen. Mørke flater i den ene deler krever mørke flater i den andre.
Uansett hvilken løsning man velger må innredningen være gjennomtenkt. Kjøkkenet må bygges opp rundt fire elementer: Vask, kjøl/frys, komfyr og spiseplass. Disse må plasseres med kort avstand til hverandre slik at kjøkkenet fungerer godt. Et åpent kjøkken stor avstand mellom elementene egner seg kanskje til festbruk, men til hverdags er de færreste tjent med slike løsninger.
I tillegg til å være en arbeidsplass er kjøkkenet familiens viktigste samlingssted. Problemet i den sammenhengen er at de åpne løsningene ofte fortrenger spiseplassen som erstattes med en enkel barløsning. Denne dekker behovet bare delvis: Den fungerer godt til raske frokoster, men kommer det en middagsgjest, blir det mye organisering selv for et enkelt hverdagsmåltid.
Vi interiørarkitekter mener at kjøkkenet må ha mye benkeplass. En del ting må nødvendigvis stå fremme på benken, og samtidig må den som skal jobbe ha armslag. I tilknytning til benken bør det også settes av plass til skjerm eller lesebrett. Jeg er vel ikke den eneste som har opplevd at maten svir fordi kokken skal passe grytene og se på nyhetene samtidig
Belysningsopplegget bringer meg tilbake til de to sonene jeg startet med. Stue- og kjøkkendelen må vurderes hver for seg fordi arbeidssoner og hvilesoner stiller ulike krav. Der vi jobber, skal det være mye og godt lys, mens lyset må være mykt og stemningsskapende når vi skal nyte måltidet.
Kjøkkenets skarpe arbeidslys passer dermed dårlig når matlaging og rydding er avsluttet. Dimmer på taklyset er et minimum. Det er dessuten lurt å ha benkebelysningen på en egen kurs slik at den kan slås av når den ikke behøves. En dimmer eller trådløs bryter rett ved spisebordet gjør det mulig å regulere lysmengden og lysstyrken uten å reise seg.
Åpen kjøkkenløsning har mange fordeler, men passer ikke for alle. Løsningen er krevende for store familier og kan bli en overraskelse for den som flytter fra enebolig til leilighet og er vant til lukket kjøkken.
En god tommelfingerregel er å skille kjøkkenet fra stuen dersom man liker lange middager og vet at kjøkkenet kommer til å være hyppig i bruk. Selv har jeg valgt en halvåpen løsning. Å fjerne døren mellom stue og kjøkken har gitt meg flere gevinster: Det er god kontakt mellom de to rommene, men likevel et tydelig skille. Rot lar seg enkelt skjule, og det er færre hensyn å ta når selve kjøkkenet skal innredes. Best av alt: Den som oppholder seg i stuen, forstyrres ikke av aktiviteten på kjøkkenet.
