Tidligere publisert på bygg.no. av interiørarkitekt MNIL Trond Ramsøskar
Total fornyelse er altfor ofte standard fremgangsmåte når næringslokaler skal rehabiliteres. Dette har negative konsekvenser for miljøet og i økende grad også for virksomhetenes omdømme.
Jeg innrømmer villig at vår yrkesgruppe, interiørarkitektene, bærer sin del av ansvaret for tingenes tilstand. «Riv og erstatt» har vært en enkel oppskrift, og hensynet til et nytt og helhetlig interiørkonsept har trumfet hensynet til miljø. Etter hvert som kunnskapen om samfunnets bærekraftsutfordringer øker, må interiørarkitektene bruke sin faglige kompetanse til å motvirke overforbruket. Vår dype brukerforståelse gjør oss til navet i prosessen med å utforme arbeidsplasser. Vi må derfor gå foran og bidra til den nødvendige holdningsendringen.
Løsninger som står seg over tid og som overlever flere leieforhold må være hovedmålet for alle rehabiliteringsprosjekter. Tenker vi langsiktig nok, oppnår vi mye med ganske enkel og bærekraftig oppgradering. Behovet for hyppig totalrehabilitering reduseres tilsvarende.
De løsningene som varer, har flere forutsetninger. Det dreier seg bl.a. om lokalets struktur, materialvalg, estetikk og møblering. Det er disse temaene vi må konsentrere oss om når vi skal gå løs på overforbruket.
Poenget er å sikre at lokalet er fleksibelt og kan justeres uten store kostnader. Jeg ser tre hovedgrep: Gulvet må legges aller først, himlingen må ha skjørt slik at slik at vegger lett kan flyttes, og belysning og el-opplegg må enkelt kunne tilpasses skiftende romløsninger.
Dersom dette er på plass, er det fullt mulig å gjøre betydelige endringer uten å rive, uten å kaste materialer og uten store investeringer. Gårdeier vil kunne innfri varierende brukerbehov, tilpasse seg stadig nye arbeidsprosesser og raskt legge til rette for nye leietakere.
Det er fremdeles en utbredt oppfatning at fleksibilitet betyr store åpne landskap. Jeg tror ikke det er riktig. Den beste løsningen er som regel er åpne og halvåpne landskap kombinert med skjermede arbeidsplasser. Både den enkelte medarbeiders behov og virksomhetens arbeidsprosesser varierer.
Materialer må velges med hodet, ikke bare med hjertet. Produktegenskapene må alltid vurderes nøye før beslutningen tas. Stikkordene er slitestyrke, robust struktur og enkelt vedlikehold som ikke krever bruk av kjemikalier. Materialene må rett og slett egne seg for det de skal brukes til. Velger man f.eks. teppegulv som hovedmateriale i kontorlandskapet, bør man likevel gå for fliser foran heiser og i andre soner med stor trafikk.
Produktetterligninger er ofte å foretrekke fremfor ekte materialer. De sistnevnte har gjerne egenskaper som ikke alltid samsvarer med lang holdbarhet. Parkett slites f.eks. lett ned, gulvet blir bleket av sol, og selv ved små skader må alt rives opp. Vinyl er langt mer motstandsdyktig, har samme tekstur som tre og egner seg for hard bruk ( i restauranter, korridorer, kjøkken, hytter, utleieboliger osv.). Marmor er en porøs naturstein som lett skades og som dessuten trekker til seg væske som en svamp. Komposittstein påvirkes i liten grad av søl og slitasje.
Det finnes ingen naturlov som sier at vi må velge mellom det trendriktige og det bærekraftige. Det ene utelukker ikke det andre så lenge vi satser på moderat heller enn slavisk etterlevelse av trendene. Interiører som varer har ofte et tidløst design som åpner for løpende fornyelse av enkeltelementer. For tiden er grønne vekster og vegetasjon, i kunstig eller ekte form, populært. Om noen år er det kanskje noe annet som gjelder. Grunnregelen er å velge et design som kan ta opp i seg nyheter i tråd med det overordnede interiørkonseptet.
Jeg anbefaler å følge trenden der kostnaden er begrenset og fornyelseseffekten stor. Det som egentlig er enkle tiltak, kan virke som betydelig rehabilitering, f.eks. når overflater får en helt ny farge. Sære møbler brukt som blikkfang eller elementer med stor kontrasteffekt har noe av den samme virkningen.
Kontormøblene må sikres et langt liv. Det får de dersom de kan suppleres med nye elementer uten at helheten forringes. Dette betyr at de ikke må være altfor trendsensitive. Dessuten må møblene være fleksible slik at de kan kombineres og bygges sammen på ulike måter når behovene endrer seg. Sist, men ikke minst: De må kunne demonteres slik at utslitte deler kan erstattes. Man kan f.eks. lakkere bordets understell i en ny farge eller skifte topplate.
Vi har alle et felles ansvar for mer bærekraftig fornyelse av kontorlokaler. Det betyr først og fremst at gårdeiere må ha en klar strategi som legger til rette for gradvise og forsiktige endringer. Hovedspørsmålet er ikke hva man skal kaste, men hva man skal ta vare på.
